Oppturer og nedturer.
Jeg kan med glede si at jeg har gått igjennom masse ve og vel på mine snart seksten år. Merkelig nok, så liker jeg best å se tilbake på alle de forskjellige hendelsene og tingene som jeg har opplevd med et snev av humor.
Jeg må nesten bare le litt av meg selv med tanke på alt det som har skjedd med meg de siste par årene. Og jeg ser at jeg har vokst utrolig mye på det å takle allslags motgang. For jeg lar meg ikke bli knekket som en nøtt.
Jeg legger ting bak meg og ser framover - for ingen går til bunns om de ikke har noe å hente der. Jeg mener også at det som ikke ødelegger meg, gjør meg sterkere. For hvis jeg opplever nederlag og nedturer vil jeg heller se på det som en slags utfordring som jeg skal klare å beherske og overvinne, enn å gjemme meg for alle problemene og utfordringene som møter opp på veien. For hvis jeg gir etter for å gjemme meg for problemene og utfordringene mine, vil problemene mulig påføre meg enda større skade enn det det egentlig ville ha gjort hvis jeg hadde taklet og håndtert dem med én gang. For jeg vil mye heller vise at jeg er en sterk, liten soldat som kan takle det meste uten noen som helst problemer, enn å være et lite barn uten styrke til å klare å takle det selv.
Selv om jeg har fått gjennomgått det med å ha tråkket feil opp til flere ganger, så har jeg lært av det. Ingen tvil om det.
For man styrkes nemlig i å feile.
Som de fleste ungdommer har jeg også opplevd nedturene ved å ha hatt hjertesorg, krangler med foreldrene mine og venner, vært frustrert og forvirret over det meste og blitt småertet. Men alt har jo sitt formål og grunn, I guess.
Når jeg var mindre tok jeg spesiellt mobbing til meg og prøvde å gjemme meg bort istedet for å kjempe imot og takle det. Med tårene sviende fast i begge øyenkrokene mine ønsket jeg meg bare langt bort, eller å synke nedi jorden når jeg ble kalt for stygge ting. Som en liten kanin var jeg den gang. Like liten, hjelpesløs, maktesløs og hårsår. Men det er blitt annerledes nå.
Når jeg ser tilbake på den tiden da jeg ble ertet, skulle jeg i bunn og grunn ønske at jeg valgte en annen måte å takle det på. For den seksten år gamle meg ville aldri ha gjemt seg bort i en krok og syntes synd på seg selv, eller ha begynt å gråte av ydmykelse.
Den seksten år gamle meg ville mye heller ha rettet seg rakt opp i ryggen, rettet hodet sitt høyt opp og sett mobberne rett inn i øynene og tatt alle slags spydige kommentarer med et smil uten alvor. Og hvis det hadde blitt altfor ekstremt, så hadde den seksten årige meg vendt det andre kinnet til og ikke svart stygt tilbake. For den seksten årige meg er fornuftigog vet godt at sårende ord vekker vrede.
Selvfølgelig. Går en sol ned for meg, ser jeg ikke lengre mot vest. For jeg vet nå at jeg heller kan rette hele fokuset mitt på øst. Jeg må innrømme at det kan hende at den som kontinuerlig arbeider seg oppover blir svimmel en vakker dag, men innsatsenog belønningen vil bli stor om man ikke gir opp eller gir seg. For den som intet våger - intet vinner! Det gjelder å overvinne frykten sin. Gjør man det, innser man til syvende og sist at problemene ikke er så store alikevel.
Man skal nemlig ikke måle fjellets høyde før man har nådd toppen. For da ser man hvor lavt fjellet virkelig er! :-)
- Alice Sutherland
